to menn sitter i sola

Noen kilometer er tyngre enn andre

Vi har slått oss på brystet. 300 kilometer en dag. Nesten 500 på to dager. Samtidig vet vi så inderlig vel at den øvelsen vi driver med er helt avhengig av vind. Det fikk vi smertelig erfare i dag. Etter tre økter ligger vi fire kilometer fra forrige teltleir.

Slikt sett har kiteekspedisjoner noe uforutsigbart med seg, som du slipper om du trekker pulken selv eller kjører hundespann. Eivind Astrup skriver at «Vore marcher strakte sig i regelen over et tidsrum 10 til 11 timer» Og med en gjennomsnittsfart på tre kilometer i timen, ble, ifølge enkel matematikk, «marschlængden i regelen til at gaa op i noget over 30 kilometer». Slik kan ikke vi regne. Til ganske stor frustrasjon for den rastlause kilometertellende skiløperen fra Finnmark. Han liker det forutsigbare. Eller riktigere: han kan ikke fordra det uforutsigbare. «Vi kan ikke ta noen kilometer for gitt», minner han oss stadig om – når vi begynner å fable om at vi snart er framme. Og med de neste dagers værmelding har han for tida en god sak. Heldigvis har han enda ikke foreslått at vi skal ut å trekke pulkene selv.
Ronny, derimot, tar det med ro. Han vet at vinden kommer før eller siden – og da kan vi segle helt fram på to dager. Vi har all verdens med mat. Så det er ingen grunn til panikk.

Sistemann følger diskusjonen – og er grunnleggende optimist: Vi kommer nok snart hjem!