Mann som skjenker fra en termos inne i et telt

Ronnys matblogg

Det har kommet en oppfordring, har vi hørt, om å skrive et blogginnlegg om Ronnys mat på tur.

«Er det noe å skrive om?», undrer hovedpersonen, «Real turmat er jo Real turmat uansett hvem som koker vannet.»

Så enkelt er det ikke, protesterer Vegard og Harald Dag. Aldri har de vært på tur med så mange varierte matinnslag, små gastronomiske overraskelser – og solide porsjoner. Mye av maten er riktignok ferdig frysetørra, som de fleste av oss klarer å håndtere. Men det er de andre dagene. Da Ronny for eksempel serverer potetstappe med skinke og bacon. Høres enkelt ut det også, men potetstappe fra Mills er ikke den samme etter at kokken har fylt den med en halv kilo parmesanost, smør, morsmelkerstatning og rikelig med krydder. Det gjør heller ikke noe at vi har fått et nydelig stykke parmaskinke til forrett. Det er som kjent «underlig hvor lekkersulten man blir på en ishavstur», som Roald Amundsen formulerte det.

Også lunsjen: hvor vi andre vanligvis nøyer oss med miks av peanøtter, sjokolade og rosiner – ordner Ronny västerbottenost, stekt sideflesk og dansk salami. Fett og proteiner for en lang dag – og god smak for en sulten kiter.

Frokostrutinene har vi vært innom i tidligere innlegg. Men den håndkverna kaffen fra ulike verdensdeler som Ronny serverer, kan vi gjerne gjenta – handlet inn på solide kaffebrenneri før avreise. En kopp hver morgen. Ikke mer. Men en ubeskrivelig start på dagen. Dernest havregrøten. Kokt på tørrmelk, rikelig med smør, tørket frukt – også tar Ronny seg råd til å salte den helt på grensa til av vi får «skotsk grøt». Selvsagt serveres den med kanel og rikelig med lønnesirup fra Canada.

«Men viktigst», sier Ronny, «om vi først skal skrive om dette, er matkassa.» Han dunker på ei diger aluminiumkasse som står midt i teltet. Her har han bygd et minikjøkken med integrert primus, gryter, steikepanne, skjærefjøler, målebeger, kniver, kaffekvern og flasker. Alt tilpassa. Emballert for transport. Og sikkert for teltfyring.

Plutselig blafrer det i teltduken. Vi får det travelt med å få i oss frokostgrøten. Etter flere dager med lite vind, er vi veldig, veldig klare for å starte på de siste 377 kilometerne ned til Isortoq.